Førstereis på barken Birtha 1902 – 1904
Ett godt
oppmøte av medlemmer for å høre Terje Fjelle fortelle om Thor Lütken og barken
Birka.
Vi er i
epoken der dampskip dominerer. For norske kunder var det fremdeles bygd
seilskip, og barken Birtha er et seilskip bygd av stål. Legg merke til at her
var det kun ett vanntett skott.
I tiden
fra 1882 – 1892 bygde verftet 271 skip. Forretningssiden til verftet Russel
& Co var å bygge rimelige skip med stor lastekapasitet, og med rigg som
krevde lite mannskap. Derfor valgte veftet å bygge i stål istedenfor jern. I tillegg
var Russel & Co med på å finansiere skip før videre salg til rederi. Birtha
ble Sandefjord sitt første stålskip, og lenge var den byens største og peneste
seglskute.
Det var
ingen maskineri ombord i Birtha. Lys og varme kom i fra kull og parafin. En
liten transportabel donkeykjel var i bruk for lasting og lossing. Stort sett
gikk skuta med 18 mann som bestod av mange nasjonaliteter. Til og med damer ble
med under seilaser. De var som regel familie med skipperen. Gallionsfigur på
baugen var med for hell og lykke.
Skuta
lasta frakt fra Nord Europa sørover for Kapp Horn (Kapp det gode håp) til
Australia. På returen hadde den som regel med last av kull eller ull til
Storbritannia. Sjekk gjerne vedlegg som viser ruten.
Thor
Lütken (kaptein i 1915) kom fra Øyer i Gudbrandsdalen og mønstret om bord i
Birtha i 1902. Han var en ung gutt med et mål for sin fremtid. Han ville bli
skipper.
Barken
Birtha skulle våren 1902 frakte tømmer fra Lillestømmen Sagbruk til Australia.
Betalingen var etter innsats, og som nybegynner fikk han lønn på ca 15-16
kroner i måneden. Nødvendige klær tok han med i en sjømannskiste, og i en
skips-sekk. Sin egen seng måtte han også ha med. Sengen bestod av strå. Ingen
primadonna fakter på denne karen.
Om bord
var det mye hardt arbeid som bestod av lange dagvakter, stell av skute, skifte
av seil, og det tok ukevis før lossing og lasting var utført. Ferden de hadde
rundt Kapp Horn var slett ikke enkel. Farvannet rundt Kapp Horn er farlig, med
sterk vind, stor sjø, og isfjell. Farene har gjort området beryktet som en
sjømanns kirkegård. I oktober 1902 nådde Birtha Melbourne. Tilbake skulle
Birtha ha med seg ull. Nyåret 1903 kom før Birtha forlot Melbourne.
Det
nyttet ikke å seile samme ruten tilbake fra Australia. Den ville bestå av
motvind og motstrøm.
På den
tiden var det ganske vanlig at mannskap rømte når de nådde Australia, men på
Birtha beholdt det samme mannskapet fra Melbourne. Ferden tilbake gikk gjennom
Tasmaniastredet, og østover møtte de på drittværet med kuling, storm og mye sjø.
Birtha rundet Kapp Horn og seilte opp Sør-Atlanteren før de skiftet tilbake til
sommer- seil. Seilasen gikk til London for å losse av ull. 12 måneder tok
rundturen fra Kristiania, Melbourne og til London. I London var det
mannskapsskifte, og Birtha trengte ny klassing. Thor Lütken ble værende for å
være med på ny tur.
24
juni 1903 seilte Thor Lütken med Birtha til Onega (Kvitsjøen). Her skulle de losse av last med tre. Seilasen fra Onega til Melbourne tok 125
dager (27. desember 1903). Denne turen var mindre hyggelig fordi mange ble syke
(Beriberi og Skjørbuk). Hermetikk ble innført som en endring i kostholdet.
Mindre lurt var det at de kokte hermetikken i sønder og sammen, og gikk glipp
av viktige vitaminer. Kostholdet var altfor ensidig, og det medførte at en mann
døde. Han ble pakket inn og senket i sjøen.
Da de
nådde Melbourne, ble mannskapet sendt til sykehus. Nytt mannskap kom ombord, og
Thor Lütken ble med Birtha videre. På nytt bar seilasen østover, og været ble
atskillig tøffere på turen mot Kapp Horn. Skuten mistet alle sine seil og ble
liggende med slagside. All last flyttet på seg, og sjø kom inn over alt i
Birtha. Det ble gjort en formidabel innstas for å flytte lasten, og med fem
grader babord slagside gikk turen til Leith. I 1904 mønstret Thor Lutken av i
Leith, og nytt mannskap ble sendt fra rederiet i Sandefjord. Det var litt av en
seilas den unge gutten var med på som sin første tur. Thor Lütken hadde senere
hele 42 turer mellom USA og England under krigen 1940-1945. Han fikk Håkon 7. krigsmedalje
i 1944 og rederiforbundets gullmedalje.
Presentasjonen til Terje kan du se her
Referat
v/Elisabeth Tuvnes – Skriver.
