Da krigen starta var jeg 1 år, mens søskena mine Oddlaug og Leif var 7 og 5 år.
Tyskere
tok halve huset vårt og der budde masse soldater i en stor del av krigen. Dei
budde i storstova og på halve loftet. Dei hadde og blant anna våpen og ammunisjon
liggende på loftet. En gong i uka fikk dei forsyninger etter det jeg husker, og
i blant fikk jeg litt sjokolade eller honning, og det var fantastisk godt.
I
gangen av huset vårt var bygdas telefon, og hit kom de som skulle ringe eller
sende telegram.
Jeg
gjekk ofte blandet tyskerne og leika og snakka med dei, trulig en blanding av
tysk og norsk.
I
Borgundvågen var der flere gardsbruk og en skule. Området mot sjøen blei stengt
med et brett minefelt med piggtrådgjerde og det blei bygd flere bunkerser samt
satt opp ei stor kanon med tilhørende bunkers like ved skolen.
Kvar
dag morgen og kveld masserte det ei stor tropp med russefanger forbi heimen
vår.
Dei
skulle trulig på arbeid med bunkerser og veier med mer.
Husker jeg
ofte lå ved veikanten med tørrsild som mammaen min ba meg gi til russere når de
gikk forbi, fordi hun forsto at fangene fikk veldig lite mat.
En gong
gav en russer i troppa meg en fin fugl laga av trespiler, trulig som en takk
for at de fikk tørrsild.
Foran
og bak russerne gjekk det alltid tyskere med våpen, og en gong var det en
tysker som så og ikke akseptere det jeg gjorde og slo kraftig til meg, jeg husker
våpenet komme men mer husker jeg ikke.
Sjefen
til tyskerne, som jeg husker de kalte «spissen» - kjørte rundt i en rød
sportsbil, og gikk i høge skinnstøvler og uniform med mange dekorasjoner.
Pappaen
min hadde fått tak i en fin hundekvalp til meg som jeg ofte leikte med. Denne
hunden så Spissen og han sa at den skulle han ha, men jeg ville ikke gi den fra
meg.
Etter hvert
gjentok han dette flere ganger uten å få ja fra meg, før han til slutt en dag
tok å løftet meg etter øret, la sabelen på og skar slik at blodet rant og truet
med å skjære det av dersom han ikke fikk hunden. Husker mamma skreik og
protesterte kraftig, men han dro med hunden som vi senere iblant hørte hyle.
Ein
gang det var det flyangrep lå en tysker på magen og var understøtte til ei
mitraljøse som de skaut med mot fly som fløy mot husa. Jeg var tett att med og
så på. Når det var flyalarm og det var tid til det så tok far oss ned i gjødselkjelleren
hvor bi vart beskyttet av tykk steinmur.
En gong jeg lekte på veien så jeg to tyskere et stykke ifrå meg, med en
stor svart hund. Dei kasta et eller annet flere ganger som hunden henta
tilbake. Men så pekte de på meg, og hunden kom i stor fart og beit meg i brystet
og begynte å dra meg slik at jeg falt, men hunden fortsette å dra og jeg skrek
vist voldsomt.
Da krigen var slutt kom det folk som fjerna minene i minefeltet. Minene blei
sprengt i en hule. Jeg husker at en av de som fjernet miner ble sterkt skadet da
en mine gjekk av.
Da de kom bærende med han på ei båre, så ville han så gjerne snakke og
ta litt på meg, husker han gråt og sa han har selv hadde barn han så gjerne skulle
ha sett akkurat da.
I minene var det runde kuler som blei spredt rundt på marka i og ved
minefelta.
Disse kulene fulgte tørrgraset heilt til båsene i fjøset til kyrne og
hesten.
Hesten sorterte de ut slik at de lå igjen i båsen, mens kuene trulig spiste
kulene då der ikke lå igjen noe i deres båser.
